I det siste har det blirr veldig mykje innesitting. Den veka det var sol og fint vær ute var eg på sjukehuset, når eg slapp ut kom regnet, og regnet har holdt seg dryppande fram til tirsdag. Så på onsdag var eg og møtte ei venninne i sentrum før vi seinare tok med oss Catania og Pia opp på Langeland skisenter og gjekk langs ein traktorveg til vi kom nærme flyplassen. Tur/retur er det omlag 4 trur eg.
Sjølv om det står på skilt at det er båndtvang på grunn av beitedyr der vi gjekk, så har eg ikkje sett beitedyr akkurat der, og dei såg vi heller ingen verdens spor etter i går heller. Dermed fikk Catania springe laus på stort sett heile turen. Pia derimot måtte fint gå i bånd, litt kjipt å møte på folk med ein gal, kjeftande bomullsdott i farta… Var i vert fall veldig god med ein fin spasertur i knall blå himmel, stor sol og passe temperatur som ikkje er for varm eller kald!
I dag våkna eg også til knall blå himmel og sol. Opp og hopp for å hive i meg frukost, og så var det berre å hive bikkjene i bilen og kjøre opp til Langeland skisenter igjen. Var ingen bilar på parkeringsplassen, så hoppa nesten av glede over at vi heilt sikkert kom til og få vegen for oss sjølv, men kva møtte oss når vi kom litt lenger opp? Jo, 4-5 bilar… Og etter at vi hadde gått eit stykke var det plutseleg ein joggar rett forran oss, og gudane må vite kvar han kom i frå. Han forsvant like fort som han dukka opp også. Og uheldigvis var det ferske hestespor der i dag, så tok ikkje sjansen på og gå like langt som i går i tilfelle vi skulle møte på hest, og eg ville gjerne ha Catania laus.
Gjekk opp ein liten skråning med masse tre, lyng og busker etter eit stykke, og der tok Catania mildt sagt heilt av. Ho fikk skikkeleg raptus, og sprang tulling både hit og dit før ho kom tilbake og kollapsa ved sidan av meg og Pia. Kan tenke meg det var godt og få ut litt energi.
Mens eg sto i skråningen med Pia og Catania hoppa plutseleg Catania til og sprang ned på traktorvegen igjen, før ho satte i eit skikkeleg rabalder med bjeffing. Tenkte at no kom det sikkert dyr eller folk, eller whatever, og flinke bruningen min kom med ein gong eg ropte på ho. Fikk kobla ho i kobbelet og så gjekk vi roleg ned igjen på vegen, men der såg vi ingen på verken to- eller fire bein.
Tussla litt vidare før eg fant ut at vi skulle snu og gå tilbake igjen til bilen. Då slapp eg Catania igjen, så gjek ho laus heile vegen. Stort sett har eg pleid og kalle ho inn og koble ho til kobbelet før vi kjem til porten, men i dag gadd eg ikkje. Så på veg ned siste bakken der porten er på bunnen, så gjekk Catania og vimsa litt før ho gjekk bort dit for og vente. Rett før eg og Pia var komt oss ned, hører eg plutseleg eit skikkeleg grisehyl frå Catania, før ho springer bjeffande vekk frå porten. Då har dei (kven det no enn er) sjølvsagt slått på strumen på strømgjerdet igjen, og så har ho komt borti. Dårleg slutt på turen må eg sei.
Men mens vi sto der med porten, så ringte plutseleg ein kompis og lurte på om eg ville vere med han og ei venninne på tur. Så då kjørte eg rett til han, der vi tre + Tonja (Cockeren til familien hans) og Catania fikk vere med. Det var i vert fall ein tur som verkeleg fikk løyst svetten! *puuh*
Vel heime igjen sto bikkjene i kø forran vannskåla, før begge to fant kvar sin plass der dei kunne legge seg.
Veldig fint med slitene bikkje altså! I morgon blir det kviledag for udyra sidan eg skal på jobb, men på søndag blir det vel ny tur får eg håpe.